torsdag 10. februar 2011

Enkelte dager

Så våkner jeg opp da, med smaken av sjokoladekjeks i munnen. Bare fordi jeg drømte at jeg fikk det servert i barnehagen hvor jeg av en eller anna grunn befant meg og lurte på om jeg burde melde fra til noen om at de faktisk røyker rundt ungene, og serverer sjokoladekjeks til lunch. Og til meg, som enda ikke var helt sikker på hva jeg gjorde der. Og så våkner jeg av at noen piller meg i nesa og drar meg i håret, fortsatt med kjekssmak i munnen, såpass at jeg lurer på om vi har kjeks i huset, og om det er en mulighet for at jeg har spist i søvne. Det har vi ikke, men jeg noterer bak øret at vi burde kjøpe det til helga.

Tar nesepilleren under armen og står opp så lydløst som bare mulig, fokuseringsevnen er enda ikke helt tilstede, jeg sjangler mot døra og vil ikke vekke opp han som fortsatt sover, og som ikke skal i barnehagen fordi han har hosta seg gjennom natta og sikkert trenger en hviledag.

Det tok bare knappe tjue minutter før han sto bak det provisoriske forhenget som deler av stue og gang, av temperaturrelaterte grunner. Han fikk klar beskjed da han var oppe i natt for å drikke varmt vann med honning og sitron i håp om å døyve hosten, om at han hadde med å sove lenge i morra. I dag. Han sto der og titta forsiktig frem som for å si at han var fullstendig klar over at han ikke hadde sovet lenge nok, men ba om tillatelse til å stå opp likevel. Og det fikk han, man kan desverre ikke tvinge dem til å sove, jeg har prøvd.

"Mamma? Mamma? Mamma? Mamma?". Jeg er skeiv i øya.
"Mamma! Mamma"
-Vent litt!
"Mammammammammammammammamma"
-Veeent liiittt!!!
"Jamen mamma! Mamma! Mamma sje her! Sjå! Mamma! Mamma sjå!"
-Veent LITT, sier jeg, er det for mye forlangt med TO MINUTTER uten mas!?
"..."
"..."
"Mamma sjå NOO!"
-Sukk

Lillesøster formiddagsduppa i over en time, det skjer sjeldent! Så våkner hun og er glad. Og så blir hun sur av grunner ingen kan forutse, eller forstå.

Jeg går på do. Pause!
"Mamma! Ojj, mamma, lillesøster velta glasset!"
-Hvilket glass?
"Melkeglasset!
-Neei, var det melk i?
"JA!"
-Hvorfor fjerna du det ikke hvis du så at hun nærma seg?
"Æ spille!"
-...

Melk på gulvteppet, melk på lillesøster, melk på bordet. Begynner det å lukte surt her om noen dager, vet vi iallefall hvorfor.

Prøver å gi mat, hun gaper halvveis og uengasjert. Så blir hun sur igjen. I bakgrunnen går "mamma kainn æ, mamma kainn vi, mamma kainn du, mamma ska vi, mamma har du, mamma æ vil, æ vil IKKE, mamma sjå, mamma hør, mamma hjælp" på repeat. Klokka er bare tolv.

Enkelte dager lurer jeg litt på hvorfor i alle dager man velger å bli foreldre. Og er det tilfeldig at disse dagene alltid er prega av søvnunderskudd? Tenkte ikke det.

Lillesøster har kommet seg opp på to mellom bord og sofa, dunker mobilen min engasjert i bordkanten og danser til storebror som bygger lego og synger egenkomponert sang til bjelleklangmelodien. "Jeg har b'ynt, åhå leek, mehee legooon miiin". Jeg ville ikke vært dem foruten ;)

lørdag 1. januar 2011

Så skriver vi 2011


Ja, så har vi entra et nytt år. Tiden har kommet for å slutte å røyke, slanke seg, ta seg selv i nakken, endre livet, bli et nytt og bedre menneske! Nuvel. Jeg røyker ikke, og den slankinga bestemte jeg meg vel strengt tatt for lenge før nyttårsaften var nær, det går bare litt.. treigt. Nytt og bedre menneske? Jeg er jo bortimot perfekt allerede! (Kan nesten sverge på at jeg hører rå latter i det fjerne). Nyttårsforsett, schnyttårsforsett, vi tar livet som det kommer, tenker jeg.

Jeg sitter barbeint i sofaen og virrer mellom å  nyte alenetiden og å ergres over at jeg faktisk kunne sovet istedet. Seks timers søvn er ikke min greie. Ni timer, ja takk, men det skjer vel ikke før jeg lærer meg å komme meg i seng til fornuftig tid. Man er ikke utlært bare fordi man har passert tredve, ser det ut til, men så legger man seg uansett ikke tidlig på nyttårsaften da. Selv fireåringen holdt ut, men da han begynte å gråte under tannpussen fordi savnet etter den ene raketten vi fyrte opp var for stort, var det ingen tvil om at det hadde tatt på å ikke være sengeklar før halv ett.

Lillesøstera gjorde som sin bror og sov seg gjennom sitt første årsskifte. Jeg forstår ikke hvordan det er mulig, det smeller så mellomgulvet vibrerer, og hun leer ikke et øyelokk. Unger.

Storebroren, som tilbragte store deler av kvelden som en duracellkanin på speed, springende fra vindu til vindu hver gang det smalt (hvilket var ofte), sank sammen foran stuevinduet da klokka omsider passerte midnatt, og lurte på om det ikke var over snart. Han presterte til og med å si at det var "kjeedeli!", men det tror jeg egentlig var et skalkeskjul for "litt skummelt".


Smellene avtar og senga kaller. Duracellkaninen var borte før vi fikk sukk for oss. Lillesøstera våkna og forlangte mat og så lever man jo i teknologiens tidsalder, så ingen grunn til å la være å surfe internett bare fordi man har lagt seg. Der har man nok en grunn til lite søvn, de få gangene jeg kommer meg i seng tidlig, blir jeg jo liggende å surfe fra mobilen, eller spille avhengighetsdannende spill. Damn you, technology!

Og så sover vi.

Og så våkner klumpen ved siden av meg og sier høylytt ifra om at det er morgen. Klokka var heldigvis ikke seks, men sju er tidlig det og for et utprega B-menneske som rett som det er tar seg i å drømme tilbake til barnefrie dager der helga var helg og man hadde muligheten til å sove utpå på jobbfrie dager. Disse drømmene oppstår hyppigst mellom seks og ni om morran, eller frem til jeg får tatt meg en dupp, hvis dupping er mulig, for det er det jo ikke alltid. Jeg surrer hodeløst rundt meg selv og er overbevist om at ringene under øynene har forverret seg siden i går, så er hun trøtt igjen. For istedenfor å sove litt lengre, er det viktig å stå opp og føle litt på dagen før man forlanger søvn igjen en liten time senere (jada jada, var to timer i dag, men normalen ligger rundt én altså!). Unger. Og jeg, jeg tenkte det var like greit å la være å legge meg sammen med henne, for klokka var jo ni, hva var oddsene for at storebroren skulle sove stort lengre nå?

Klokka er straks ti og huset sover enda. Klokka er straks ti og jeg kunne sovet i en time og fuglene veit hvor mye lengre! Trøsten er at det er lørdag og at jeg uansett kan dra dyna over hodet og snorke en times tid når resten av familien har stått opp, og i mellomtiden er det jo litt fint å kunne sitte her med beina i kryss og pc'n på fanget og bare høre suset fra varmepumpa. Aldri så gæli at det ikke er godt for noe.

Der kom fireåringen tuslende ut på stua. Han kryper opp i sofaen og setter seg godt tilrette i armkroken. "Mamma... kainn æ få ds'n min?". Jeg er for trøtt til å i det hele tatt vurdere å få han til å gjøre noe litt mer fornuftig enn å spille mario, det er lørdag, det er 1. januar 2011, let the games begin ;)

onsdag 24. november 2010

The girl gets a tattoo!

(Sånn for sikkerhets skyld: NEI, mamma, den er ikke ekte! Hva tar du meg for!)

Jeg sto i dusjen her om dagen, og begynte plutselig å klø på ryggen, hvor jeg (som den eneste i heele verden) har en tatovering. Selve tatoveringa klødde og var hoven, noe som skjedde ofte da den var ny, men det må være noen år siden sist nå. Området rundt hovner ikke opp, kun selve tatoveringa, i reneste scarification-stil. Marvellous.

Og da ble jeg minna på at den er der da. For det pleier jeg å glemme, eller prøve å glemme. Og så lykkes jeg, helt til den klør eller tiden er inne for å vise seg i badetøy igjen, noe som er ganske ukult for jeg vet hva jeg selv ville tenkt om jeg så den tatoveringa på en annen stakkar, sikkert akkurat det samme som andre tenker når de ser den på meg.

Så, hva har du tatovert på ryggen da? Undrer du kanskje. Hvor ille kan det være? Jo, nå skal du høre!

Året var 1999, undertegnede hadde runda atten få måneder før og Cher og Britney Spears herja topplistene. Tatoveringer var i vinden og jeg var strengt tatt ikke en som fulgte trender, men tatoveringer, det var jo tøft! Et statement, jeg ville uttrykke meg! Å ja, dette var noe for meg. Jeg kan vel trygt si at jeg ikke planla motivet med like mye innlevelse som jeg ville gjort den dag i dag. Jeg var innom tanken på et kinesisk tegn, men slo det fra meg. Heldigvis, vil noen kanskje si, men jeg må innrømme at det å gå rundt med det kinesiske tegnet for bæsj hadde vært å foretrekke fremfor det jeg endte opp med å få. Ikke at jeg hadde lyst  på det kinesiske tegnet for bæsj, forslagene var vel heller i kategorien "drage", "styrke", "unik" (hahaha) eller noe ala "død" (jeg var i min sorte fase, må vite) og såntno, men jeg har inntrykk av at man ofte ender opp med "rumpe", "kiropraktor", "pule" eller, ja, "bæsj" istedet.

Etter noen (få) ukers surfing (google hadde vel nettop erstatta webcrawler som min prefererte søkemaskin), endte jeg opp med ei firfisle. Ei perfekt sirkulær firfisle med bittesmå klør på føttene (dette var vel det som avgjorde saken for min del, jeg likte firfisler og selv den dag i dag er jeg svak for de små detaljene) som nesten beit seg selv i halen. "Sirkulær", "nesten bite hale" og "søte små klør" altså. Jeg lurer på om jeg kan klare å lete opp det bildet, sjansene er store for at det er sletta og på nett finnere jeg det ikke. Damen på bildet hadde den i nakken, jeg ville ha den på korsryggen (åff kårs).

Jeg printa ut bilde og troppa opp hos Tattoo World. Ikkenoproblem, kom tilbake i morra, femhundrekroner. Fem hundre kroner var masse penger, men jeg var fryktløs, jeg skulle ha tattis for tattis var kult og denne kom jeg  aldri til å angre på!

Neste dag satt jeg forventningsfull på venterommet og ble ropt opp av en kar med stygge tenner som brukte noen få minutter på å overføre motivet til noe bakepapirlignende. Jeg tar en titt og påpeker mangelen på både sirkularitet og søte små klør. "Det ordner jeg underveis", sier han, og til tross for nagende magefølelse holdt jeg munn, nikka nervøst og satte meg i stolen. Jeg var atten, han var voksen og jobba som tatovør, han visste da hva han gjorde.Jeg spurte om det kom til å gjøre vondt, "neida, ikke så ille" svarer han og setter seg tilrette for å begynne på det som kom til å bli noe av det mest smertefulle jeg noengang har opplevd, jeg tror faktisk jeg vil rangere det under fødsel 1, men godt over fødsel 2. Etter et knapt minutt sa jeg på tull at jeg igrunn tror det holdt nå, etterfulgt av nervøs latter. "He he he ja da blir du gående rundt med en halvgjort fot på ryggen, he he he". Det hadde kanskje ikke vært så dumt. Halvveis uti hele greia så jeg meg selv bli bleik, bleik og klam og så kom tunnelsynet og jeg var vel ca fire sekunder fra å gå i dørsken. Noen spurte meg om det gikk bra og jeg var fortsatt atten og de var voksne tatoveringsmenn som på ingen måte måtte vite at jeg holdt på å svime av (nei giid), så jeg smilte og nikka, jajamensann. Så kommer premiespørsmålet; "vil du ha haletuppen like tynn som på bildet?". At? Hæ? Øh? Ja?? "Ok", han fortsetter. Den nagende følelsen i magen vokser seg større. Og så er han ferdig.

Jeg får seg meg i speilet og ser umiddelbart at han visst hadde glemt å "fikse underveis" det han forsikra meg om at han SKULLE "fikse underveis". Men vent, det er mer, selve toppen av kransekaka, so to speak. Spørsmålet om jeg ville ha haletuppen like tynn som på bildet? VEL! Det viste seg nemlig at mannen gikk tom for plass! Hale var iferd med å treffe hode, så for å etterkomme min forsikring om at ja, jeg ville ha haletupp like tynn som på bildet, har han bare tatt seg litt kunstnerisk frihet og dratt den utover! Ord kan igrunn ikke beskrive idiotien som utspant seg på korsryggen min. Man kan vel til en viss grad og med litt (mye) fantasi kalle det for sirkulært, men hele greia er som en stygg, svart klump. Kroppen er klump, beina er klump, søte små klør er totalt fraværende, hodet er klump, har den øye? Og halen.. er ikke i nærheten av munnen, for å si det sånn. en av de ansatte gikk forbi og sa det så bra ut, hva han var høy på vet jeg ikke.

Jeg påpekte stotrende halen, og mannen ber meg bøye meg litt fremover, som for å si "se, bare du bøyer deg litt så skjer det noe magisk og så vil det se ut akkurat som du ville det skulle se ut". Det gjorde det ikke, men jeg nikka og svelget klumpen i halsen, betalte og sykla hjem med tårer i øynene. Selv den dag i dag er jeg lettere konfliktsky, da var jeg ti ganger verre. Jeg brukte resten av dagen på å psyke meg opp til å dra tilbake neste dag. Øvde inn alt jeg skulle si og på å ikke grine når jeg sa det. Heh. Jeg trakk pusten dypt, gikk inn døra, søkte frem mannen med tenna og lira av meg det jeg hadde på hjertet. Han så på meg, og ba meg vise originalbildet så han kunne få se hva som var galt! Selv en blind mann kunne sett at dette var en rævva tatovering, uten å ha behov for å se originalbilde. Jeg påpekte at den skulle være sirkulær, at den skulle være SØT, at den skulle bite seg i halen (NESTEN) og at haletuppen var dratt langt utover, UNNA HODET! Tomt blikk tilbake, "ja, vil du ha igjen pengene da eller??". NEI! Jeg ville ha en unnskyldning, jeg ville ha noen titalls tusen til å få fjerna mainnskiten, jeg ville ha hele gårsdagen ugjort og jeg ville at mannen med de stygge tennene skulle falle død om foran meg! Men jeg ville helst ikke grine, så jeg tok pengene og storma ut igjen.


I ettertid har jeg fått vite at han, i tillegg til å være udugelig på alle andre plan, hadde stilt nåla for dypt. At korsryggen faktisk er et av de vondeste stedene å få tatovering, og at det ved å stille nåla for dypt vil gjøre langt vondere, i tillegg til å resultere i ujevne, utflytende kanter som "står ut" litt fra kroppen. Så istedenfor det kinesiske symbolet for "bæsj", har jeg altså noe som SER UT som bæsj. Fantastisk.

Bilde? Sikker? Ok...


Misunnelig? Det blir ikke bedre enn dette! :D Jeg hadde faktisk fortrengt hvor fantastisk dårlig den er, helt til jeg så dette bildet. Den ser ut som noe man kommer hjem med etter å ha ramla innom ei luguber tatoveringssjappe i et av de dårligste strøkene sydenlandet har å by på etter en fuktig kveld på byen, og blitt tatovert av en overstadig beruset kar med grå stær, fettet hår og tvilsomt klientell. Og den klør enda!

Mannen med de stygge tennene jobber forhåpentligvis ikke der lenger, og om han gjør det så har han sikkert forbedra seg i løpet av de siste tolv år. Da jeg var der for å klage, sto han klar til å starte på en diger tiger på overarmen til en fyr. Gud bedre, sier jeg bare, jeg skulle igrunn likt å se hvordan resultatet ble. Jeg visste av to tatoveringssteder, Tattoo World i lyse, fine lokaler midt i sentrum, og et annet sted som lå litt mer avsideliggende til og så skummelt ut sett gjennom mine landsens øyne. DIT skulle jeg ihvertfall ikke! Og i ettertid (duh...) kunne alle fortelle meg at det selvfølgelig var DIT jeg måtte gå! Klassisk lærdom i å ikke skue hunden på hårene.


Mulig dette innlegget fremstår som antitatoveringspropaganda, men guri nei, jeg har ingenting imot tatoveringer, bare denne! Jeg må ærlig innrømme at selv tolv år etter kjenner jeg sterkt på behovet for å få tatovert det kinesiske symbolet for "bæsj" i panna på tatovøren sjøl. Bitter much?

torsdag 4. november 2010

fredag 15. oktober 2010

Hamsterdödare

 
Det var en misvisende overskrift, jeg har selvfølgelig ingen planer om å ta livet av dyret, heller motsatt! Ja, ikke at jeg tror han vil ta livet av meg heller, med vilje!

Vi har altså en hamster. Den ble adoptert i sommer, i et tilfelle av "awww" og "wow, et dyr storebror ikke er livredd!". Hamsteren er søt, den.

Og jeg er allergisk.

Tror jeg.

Jeg har iallefall hatt påfallende mange tilfeller av kløe i nese og øyne siden den kom i hus, og jeg nyser og snørrer og  immunforsvaret mitt er tydeligvis sendt helt ut på jordet, for plutselig reagerer jeg på ting jeg spiser. Normale ting! Ting jeg kan spise hver dag og plutselig en dag så blir tunga mi kjøttkake, mens neste dag går det bra, og så går det åt skogen dagen etter det igjen. Små tilfeller av elveblest popper opp, en prikk her, en prikk der, klø klø klø. Jeg ser for meg at alle små partikler i kroppen min springer rundt med henda i været og dulter borti hverandre i panikk, hva er det som skjer, hvorfor gjør hun dette mot oss?!

Hamsteren må ut... Jeg vil kunne spise frokosten min uten å være redd for å ende opp med anafylaktisk sjokk eller Død, med stor D! *overdramatisk*

Eneste grunn til at den fortsatt er i hus, er at da jeg sa til storebror at vi måtte gi den bort, så han på meg med de tidligere nevnte uskyldsblå (som forøvrig også er litt grønne) og sa, med trist stemme, "da har æ ingen dyr å kos med!". Hvilket faller på stengrunn, for hamstere er, som de fleste vet, nattdyr. Han kommer ut en eller annen gang etter elleve, og sovner innen vi står opp. En sjelden gang stikker han nesa ut på dagtid, som oftest i sammenheng med vasking av bur. Og selv når han er våken i "rett" tid, så er han ikke akkurat typen som setter pris på en god klem.

Han er jo ganske gammel. Smågrå har'n også blitt, så jeg tar meg selv i å tenke og nesten håpe litt på at naturen vil gå sin gang, for jeg er ganske sikker på at "huffda, hamsteren din er visst død" vil bli bedre mottatt, og være lettere å forstå, enn "mamma er allergisk og må ha hamsteren ut av huset så hun kan leve normalt igjen". Og så kommer han til å tenke seg om noen sekunder, og kanskje se litt mutt ut, før han smiler bredt, ser på oss med hodet på skakke og sier "mæn vi kainn jo bare kjøp en NY! :D :D".


Ah, den som kunne være liten og uskyldig og lettere likegyldig til livets realiteter igjen.

torsdag 14. oktober 2010

Trålldeig Schmålldeig!


Det gikk litt fort for seg i morres. Jeg ble sakte, men sikkert røska ut av drømmeland av en liten gutt som lå ved siden av meg og hviska "ska vi ståå opp!" inn i øret på meg. Ingen alarm hadde ringt, ergo var det tidlig, ergo hadde jeg ingen intensjoner om å stå opp, ergo fant jeg det faktisk hele situasjonen ganske irriterende og ville helst rømme inn i drømmeland igjen, men noe fikk meg til å sjekke klokka.

ÅTTE!!?? Alarmen skulle ringt for en halvtime siden! Blodtrykket steg betraktelig og jeg fant det for godt å legge skylda der det falt seg naturlig å legge den, på alarmens eier selvfølgelig! Jeg bet i meg noen gloser verden sikkert kunne være foruten, og sto opp for å hjelpe til. Og så i dag, da lillesøster faktisk sov enda! At hun fortsatt sover etter åtte (eller sju...) er slett ikke dagligdags kost, jeg kunne sovet jeg og, jeg VILLE sove jeg og! 

Men neida, opp og på badet og på med klær på motvillig trøttis, puss av tenner og dytte ut på gangen og på med sko og yttertøy, eller.. vi kom oss faktisk ikke så langt. I min trøtthet fikk jeg ikke med meg hva som skjedde engang, jeg husker et uskyldsblått blikk møtte mitt og før jeg visste ordet av det hadde jeg gått med på at vi lot barnehagen seile sin egen sjø og hadde hjemmedag istedet. Mulig jeg hadde et midlertidig slag, eller kanskje jeg rett og slett dorma av noen sekunder. Vi prøvde jo dette på mandag, og gutten holdt på å kjede livet av seg!

Nuvel, siden jeg ikke ville høre "når kjæm pappa heiim", "kainn æ få spæll på teveen", "æ vil spææll", "e det længe te pappa kjæm noooo" og så videre i det uendelige nok en dag, bestemte jeg meg for at vi måtte gjøre noe. Noe morsomt. Vi lager trolldeig! Ja! Så kan vi ha tidlig juleverksted og lage trolldeignisser og male dem når de har tørka, åh så GØY vi skal ha det!

Han ga meg "kødder du?"-blikket...

Neida, jeg var bestemt på at dette skulle bli morsomt, googla oppskrift og sjekka opptil flere for å se om en var bedre enn den andre, men de fleste var enige om at alt man trengte var en del vann, en del salt, to deler mel og en dæsj zalo. Eller olje, men zalo skal visstnok være best. Og har man tapetklister (var det det det var, tro) er det helmaks! Jeg har ikke tapetklister, hvis det var det det var, men resten var i boks. Jeg slenger alt i ei bolle og innser raskt at en del vann var aalt for mye! Faen, det var ikke akkurat mye hvetemel igjen. Jeg sper på med mer mel. Og enda mer. Og.. så var det tomt! Æææ! Jaja, fin sammalt hvete duger vel det og. Og det gjorde det forsåvidt, men uansett hvor mye jeg hadde i, så ble ikke deigen fast nok! Jeg var sikkert oppe i tre deler og vel så det med mel, og likevel seig nisseforsøkene mine sammen!

Jeg pælma driten.

Hva gjorde storebror imens? "Kainn æ ha i mel?" spurte han, underveis. Selvfølgelig kunne han det. Så han græbba til seg en neve, tømte halvparten oppi bolla og resten utover bordet. Deretter satt han og smurte seg inn med det. Ansikt, armer, klær og gulv, alt var dekket av et tynt lag med mel! Små barn osv.. jeg så ingen tegn til sorg da hele deigen gikk i søpla, for å si det sånn. 

Så ble det akutt kveld. Ja, sånn føltes det iallefall, det var definitivt noen som dempa lysene der ute!
Og så åpna himmelen seg!


Hagl og sklett til den store gullmedalje! Storebror sto klistra inntil vinduet og stirra ut med store øyne, SNØR DET!!?? Det lå et tjukt lag på verandaen og jeg skulle ta et bilde av glad gutt med en håndfull av årets første hvite nedbør, men glemte at jeg hadde kameraet innstillt på haglbilder, og alt for mørkt for innendørsbilder. Så prøvde jeg febrilsk å rekke å stille inn før han åt opp fangsten, noe jeg feila på, men der var heldigvis mer, så jeg fikk tatt et bilde til og da  konka batteriet. Herrejemini. Så kom sola og borte var alle bevis på nedbøren som nettop var, så jeg fikk værsågod være fornøyd med det jeg hadde. Er vel det man har photoshop til, bare synd at haglet i hånda hans ble helt vaska ut, men bruk fantastien'a, det ER der, æresord!


Og med det våkna lillesøster. Igjen! Sånn går no kveldan! *pupp ahoy*

Sidenote: Skjermen på laptopen min er ganske ubrukelig og jeg aner ikke hvordan bildene egentlig ser ut. Just sayin'. Hvis de er merksnodig lyse eller mørke eller har rare farger, så er det ikke med vilje, altså!


onsdag 13. oktober 2010

It's a blog?

Jeg tar ikke nok bilder til å opprettholde en fotoblogg. At jeg ikke tenkte på det FØR oppretting, er kanskje litt naivt, men i min naivitet tenkte jeg at bare jeg starter bloggen, så kanskje fotograferinga følger etter. Den gang ei! Så nå ligger den halvdød mens jeg lurer på hva jeg skal gjøre med den, slette helt eller gå for noe annet? Men blogge, altså? Har jeg noe å si? Er det noen som vil lese?

For hvor spennende er vel mitt liv. Noe sier meg at side opp og side ned om hvordan seks knekkebrød med nugatti krønsj gjør meg sår på tunga, at vi har kjøpt badekar, at jeg mistenker at lillesøster gror tenner, at varmepumpa irriterer meg, at hamsteren kommer til å bli the death of me, at Stian har planta et epletre og at jeg hater å hente i barnehagen når det regner kan bli ganske kjedelig i lengden, ja, kanskje til og med helt fra begynnelsen av.

"I dag sto jeg opp kvart over åtte, stelte lillesøster og spiste frokost. Deretter dusja jeg vel og lenge, før jeg la nevnte lillesøster igjen og satte meg ned foran pc'n hvor jeg satt i en liten time mens jeg spiste knekkebrød med krønsj (sår på tunga, remember?) og tenkte at jeg heller burde dansa zumba eller jogga rundt i stua eller noe, men det kan jeg jo ikke for først må jeg kjøpe meg en sports-bh må vite, å trene uten sports-bh er det rene vanvidd og helt uhørt, rett og slett. Og kjenner jeg meg rett, blir det vel ikke prioritert denne lønna heller, for når sports-bhen er i hus, så har jeg jo ingen unnskyldning lenger! Dessuten har jeg nettop født, da er det lov å være feit, selv om det er fem måneder siden! At knekkebrød med nugatti krønsj og rævva godt planta i sofaen ikke akkurat hjelper på, snakker vi ikke så høyt om. Jeg skal trene sjø, i morra!

Så våkna lillesøster og vi sulla rundt på gulvet til jeg ble lei av babysnakk og begynte å rydde istedet. Og plutselig var klokka masse og lillesøster ble pakka i vogn eller meitai for å hente storebror i barnehagen, men ikke på mandager og tirsdager, for da er meitai drepen! Noe jeg ikke tenkte på i går da det var tirsdag og dermed turdag og sekken skulle hjem, sammen med dressen som så ut som om noen har prøvd å begrave gutten i nærmeste gjørmehull, og alt fikk ikke plass i sekken så da hadde jeg pose OG sekk (skjønner ikke at dette stadig blir portrettert som en fin ting...) og lillesøster på magen og storebror i hånda og jaggu måtte vi ikke på Bunnpris for å kjøpe poteter og gulrøtter til middag også. Heldigvis glemte jeg melka, et par liter melk i tillegg ville tatt knekken på meg. Så busser vi hjem i overfylt buss hvor vi er heldige hvis vi får sitte, og enda heldigere om bussjåføren er av typen som ikke bråbremser foran hver fartsdump, for så å trø gassen i bånn frem til neste. Masinga om å få spille mario starter idet vi skrever over dørstokken (og gjerne litt før), og siden det er greit å kunne lage middag (eller.. tenke..) uten trøtt og sliten fireåring hengende i skjørtene, får han spille litt. Noe han gjør i stillhet frem til han dør første gang, deretter er det konstant mas om at "du må hjælp mæ med deinn hææær", så hele poenget med "mario mot ro til å lage middag" var totalt bortkasta. Så kommer mannen hjem og så spiser vi middag og så surrer vi rundt hverandre frem til klokka sju og leggetid og med begge barna trygt i seng, kollapser vi foran hver vår pc og kommuniserer utelukkende via korte setninger og gtalk frem til leggetid. Hvis vi ikke ser Big Bang Theory, that is, og det gjør vi jo ganske mye i disse dager.

Og så ble det natta."


Jaddah! Those are the days of my life! Når jeg leser gjennom det, høres det jo nesten litt trist ut, men jeg tror vi har det fint altså! :D


Nå har jeg skrevet mens jeg egentlig skulle lagt sammen klær, og lillesøster har "åla" (for hun åler jo ikke, men kommer seg frem likevel, uten å egentlig bevege på seg. Babyer er magiske!) seg nærmere og nærmere hylla foran seg. Jeg skal avslutte før panna treffer trådkurv!

Her er et bilde! My family went to Iceland and all I got was this lousy LUNDEFUGL-shirt! :D