Hamsterdödare

 
Det var en misvisende overskrift, jeg har selvfølgelig ingen planer om å ta livet av dyret, heller motsatt! Ja, ikke at jeg tror han vil ta livet av meg heller, med vilje!

Vi har altså en hamster. Den ble adoptert i sommer, i et tilfelle av "awww" og "wow, et dyr storebror ikke er livredd!". Hamsteren er søt, den.

Og jeg er allergisk.

Tror jeg.

Jeg har iallefall hatt påfallende mange tilfeller av kløe i nese og øyne siden den kom i hus, og jeg nyser og snørrer og  immunforsvaret mitt er tydeligvis sendt helt ut på jordet, for plutselig reagerer jeg på ting jeg spiser. Normale ting! Ting jeg kan spise hver dag og plutselig en dag så blir tunga mi kjøttkake, mens neste dag går det bra, og så går det åt skogen dagen etter det igjen. Små tilfeller av elveblest popper opp, en prikk her, en prikk der, klø klø klø. Jeg ser for meg at alle små partikler i kroppen min springer rundt med henda i været og dulter borti hverandre i panikk, hva er det som skjer, hvorfor gjør hun dette mot oss?!

Hamsteren må ut... Jeg vil kunne spise frokosten min uten å være redd for å ende opp med anafylaktisk sjokk eller Død, med stor D! *overdramatisk*

Eneste grunn til at den fortsatt er i hus, er at da jeg sa til storebror at vi måtte gi den bort, så han på meg med de tidligere nevnte uskyldsblå (som forøvrig også er litt grønne) og sa, med trist stemme, "da har æ ingen dyr å kos med!". Hvilket faller på stengrunn, for hamstere er, som de fleste vet, nattdyr. Han kommer ut en eller annen gang etter elleve, og sovner innen vi står opp. En sjelden gang stikker han nesa ut på dagtid, som oftest i sammenheng med vasking av bur. Og selv når han er våken i "rett" tid, så er han ikke akkurat typen som setter pris på en god klem.

Han er jo ganske gammel. Smågrå har'n også blitt, så jeg tar meg selv i å tenke og nesten håpe litt på at naturen vil gå sin gang, for jeg er ganske sikker på at "huffda, hamsteren din er visst død" vil bli bedre mottatt, og være lettere å forstå, enn "mamma er allergisk og må ha hamsteren ut av huset så hun kan leve normalt igjen". Og så kommer han til å tenke seg om noen sekunder, og kanskje se litt mutt ut, før han smiler bredt, ser på oss med hodet på skakke og sier "mæn vi kainn jo bare kjøp en NY! :D :D".


Ah, den som kunne være liten og uskyldig og lettere likegyldig til livets realiteter igjen.

Trålldeig Schmålldeig!

Det gikk litt fort for seg i morres. Jeg ble sakte, men sikkert røska ut av drømmeland av en liten gutt som lå ved siden av meg og hviska "ska vi ståå opp!" inn i øret på meg. Ingen alarm hadde ringt, ergo var det tidlig, ergo hadde jeg ingen intensjoner om å stå opp, ergo fant jeg det faktisk hele situasjonen ganske irriterende og ville helst rømme inn i drømmeland igjen, men noe fikk meg til å sjekke klokka.

ÅTTE!!?? Alarmen skulle ringt for en halvtime siden! Blodtrykket steg betraktelig og jeg fant det for godt å legge skylda der det falt seg naturlig å legge den, på alarmens eier selvfølgelig! Jeg bet i meg noen gloser verden sikkert kunne være foruten, og sto opp for å hjelpe til. Og så i dag, da lillesøster faktisk sov enda! At hun fortsatt sover etter åtte (eller sju...) er slett ikke dagligdags kost, jeg kunne sovet jeg og, jeg VILLE sove jeg og! 

Men neida, opp og på badet og på med klær på motvillig trøttis, puss av tenner og dytte ut på gangen og på med sko og yttertøy, eller.. vi kom oss faktisk ikke så langt. I min trøtthet fikk jeg ikke med meg hva som skjedde engang, jeg husker et uskyldsblått blikk møtte mitt og før jeg visste ordet av det hadde jeg gått med på at vi lot barnehagen seile sin egen sjø og hadde hjemmedag istedet. Mulig jeg hadde et midlertidig slag, eller kanskje jeg rett og slett dorma av noen sekunder. Vi prøvde jo dette på mandag, og gutten holdt på å kjede livet av seg!

Nuvel, siden jeg ikke ville høre "når kjæm pappa heiim", "kainn æ få spæll på teveen", "æ vil spææll", "e det længe te pappa kjæm noooo" og så videre i det uendelige nok en dag, bestemte jeg meg for at vi måtte gjøre noe. Noe morsomt. Vi lager trolldeig! Ja! Så kan vi ha tidlig juleverksted og lage trolldeignisser og male dem når de har tørka, åh så GØY vi skal ha det!

Han ga meg "kødder du?"-blikket...

Neida, jeg var bestemt på at dette skulle bli morsomt, googla oppskrift og sjekka opptil flere for å se om en var bedre enn den andre, men de fleste var enige om at alt man trengte var en del vann, en del salt, to deler mel og en dæsj zalo. Eller olje, men zalo skal visstnok være best. Og har man tapetklister (var det det det var, tro) er det helmaks! Jeg har ikke tapetklister, hvis det var det det var, men resten var i boks. Jeg slenger alt i ei bolle og innser raskt at en del vann var aalt for mye! Faen, det var ikke akkurat mye hvetemel igjen. Jeg sper på med mer mel. Og enda mer. Og.. så var det tomt! Æææ! Jaja, fin sammalt hvete duger vel det og. Og det gjorde det forsåvidt, men uansett hvor mye jeg hadde i, så ble ikke deigen fast nok! Jeg var sikkert oppe i tre deler og vel så det med mel, og likevel seig nisseforsøkene mine sammen!

Jeg pælma driten.

Hva gjorde storebror imens? "Kainn æ ha i mel?" spurte han, underveis. Selvfølgelig kunne han det. Så han græbba til seg en neve, tømte halvparten oppi bolla og resten utover bordet. Deretter satt han og smurte seg inn med det. Ansikt, armer, klær og gulv, alt var dekket av et tynt lag med mel! Små barn osv.. jeg så ingen tegn til sorg da hele deigen gikk i søpla, for å si det sånn. 

Så ble det akutt kveld. Ja, sånn føltes det iallefall, det var definitivt noen som dempa lysene der ute!

Og så åpna himmelen seg!

Hagl og sklett til den store gullmedalje! Storebror sto klistra inntil vinduet og stirra ut med store øyne, SNØR DET!!?? Det lå et tjukt lag på verandaen og jeg skulle ta et bilde av glad gutt med en håndfull av årets første hvite nedbør, men glemte at jeg hadde kameraet innstillt på haglbilder, og alt for mørkt for innendørsbilder. Så prøvde jeg febrilsk å rekke å stille inn før han åt opp fangsten, noe jeg feila på, men der var heldigvis mer, så jeg fikk tatt et bilde til og da  konka batteriet. Herrejemini. Så kom sola og borte var alle bevis på nedbøren som nettop var, så jeg fikk værsågod være fornøyd med det jeg hadde. Er vel det man har photoshop til, bare synd at haglet i hånda hans ble helt vaska ut, men bruk fantastien'a, det ER der, æresord!

 

Og med det våkna lillesøster. Igjen! Sånn går no kveldan! *pupp ahoy*

Sidenote: Skjermen på laptopen min er ganske ubrukelig og jeg aner ikke hvordan bildene egentlig ser ut. Just sayin'. Hvis de er merksnodig lyse eller mørke eller har rare farger, så er det ikke med vilje, altså!

It's a blog?

Jeg tar ikke nok bilder til å opprettholde en fotoblogg. At jeg ikke tenkte på det FØR oppretting, er kanskje litt naivt, men i min naivitet tenkte jeg at bare jeg starter bloggen, så kanskje fotograferinga følger etter. Den gang ei! Så nå ligger den halvdød mens jeg lurer på hva jeg skal gjøre med den, slette helt eller gå for noe annet? Men blogge, altså? Har jeg noe å si? Er det noen som vil lese?

For hvor spennende er vel mitt liv. Noe sier meg at side opp og side ned om hvordan seks knekkebrød med nugatti krønsj gjør meg sår på tunga, at vi har kjøpt badekar, at jeg mistenker at lillesøster gror tenner, at varmepumpa irriterer meg, at hamsteren kommer til å bli the death of me, at Stian har planta et epletre og at jeg hater å hente i barnehagen når det regner kan bli ganske kjedelig i lengden, ja, kanskje til og med helt fra begynnelsen av.

"I dag sto jeg opp kvart over åtte, stelte lillesøster og spiste frokost. Deretter dusja jeg vel og lenge, før jeg la nevnte lillesøster igjen og satte meg ned foran pc'n hvor jeg satt i en liten time mens jeg spiste knekkebrød med krønsj (sår på tunga, remember?) og tenkte at jeg heller burde dansa zumba eller jogga rundt i stua eller noe, men det kan jeg jo ikke for først må jeg kjøpe meg en sports-bh må vite, å trene uten sports-bh er det rene vanvidd og helt uhørt, rett og slett. Og kjenner jeg meg rett, blir det vel ikke prioritert denne lønna heller, for når sports-bhen er i hus, så har jeg jo ingen unnskyldning lenger! Dessuten har jeg nettop født, da er det lov å være feit, selv om det er fem måneder siden! At knekkebrød med nugatti krønsj og rævva godt planta i sofaen ikke akkurat hjelper på, snakker vi ikke så høyt om. Jeg skal trene sjø, i morra!

Så våkna lillesøster og vi sulla rundt på gulvet til jeg ble lei av babysnakk og begynte å rydde istedet. Og plutselig var klokka masse og lillesøster ble pakka i vogn eller meitai for å hente storebror i barnehagen, men ikke på mandager og tirsdager, for da er meitai drepen! Noe jeg ikke tenkte på i går da det var tirsdag og dermed turdag og sekken skulle hjem, sammen med dressen som så ut som om noen har prøvd å begrave gutten i nærmeste gjørmehull, og alt fikk ikke plass i sekken så da hadde jeg pose OG sekk (skjønner ikke at dette stadig blir portrettert som en fin ting...) og lillesøster på magen og storebror i hånda og jaggu måtte vi ikke på Bunnpris for å kjøpe poteter og gulrøtter til middag også. Heldigvis glemte jeg melka, et par liter melk i tillegg ville tatt knekken på meg. Så busser vi hjem i overfylt buss hvor vi er heldige hvis vi får sitte, og enda heldigere om bussjåføren er av typen som ikke bråbremser foran hver fartsdump, for så å trø gassen i bånn frem til neste. Masinga om å få spille mario starter idet vi skrever over dørstokken (og gjerne litt før), og siden det er greit å kunne lage middag (eller.. tenke..) uten trøtt og sliten fireåring hengende i skjørtene, får han spille litt. Noe han gjør i stillhet frem til han dør første gang, deretter er det konstant mas om at "du må hjælp mæ med deinn hææær", så hele poenget med "mario mot ro til å lage middag" var totalt bortkasta. Så kommer mannen hjem og så spiser vi middag og så surrer vi rundt hverandre frem til klokka sju og leggetid og med begge barna trygt i seng, kollapser vi foran hver vår pc og kommuniserer utelukkende via korte setninger og gtalk frem til leggetid. Hvis vi ikke ser Big Bang Theory, that is, og det gjør vi jo ganske mye i disse dager.

Og så ble det natta."


Jaddah! Those are the days of my life! Når jeg leser gjennom det, høres det jo nesten litt trist ut, men jeg tror vi har det fint altså! :D


Nå har jeg skrevet mens jeg egentlig skulle lagt sammen klær, og lillesøster har "åla" (for hun åler jo ikke, men kommer seg frem likevel, uten å egentlig bevege på seg. Babyer er magiske!) seg nærmere og nærmere hylla foran seg. Jeg skal avslutte før panna treffer trådkurv!

Her er et bilde! My family went to Iceland and all I got was this lousy LUNDEFUGL-shirt! :D